Krise! Krise! Krise?

scandinavia / danmark / island | Økonomi | opinion/analysis Tuesday November 25, 2008 18:18 by Jonas Bals - Oslo Bygningsarbeiderforening jonasbals at gmail dot com

Opprinnelig publisert i Bygningsarbeideren nr. 4 2008

I Norge, landet med Europas mest venstrevridde regjering, fremstiller regjeringen veien ut av den økonomiske krisen som om den skulle gå gjennom endret forbrukeratferd. Slik blir oljestaten Norge bare enda ett, om enn kanskje det mest absurde, eksempelet på at politikken har abdisert for markedets lov. Markedets lov er blitt som krigens: I møte med den settes demokratiet midlertidig ut av funksjon, og politikerne gjør som de får beskjed om: Gjør noe, gjør det NÅ, før bjella på Wall Street ringer neste gang! Men er det ikke på tide at vi begynner å tenke på å ta tilbake kontrollen over våre egne liv, våre egne samfunn, våre egne arbeidsplasser? At økonomien underordner seg oss, i stedet for det motsatte?

”Hvor langt ned vi skal vet ingen, men regn med at det kommer til å gjøre vondt.” (Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Sofie Mathiassen, 21. november 2008)

Finanskrisen er ikke lenger en finanskrise: Den er blitt en systemkrise, med virkelige konsekvenser for virkelige mennesker. Men hva er det egentlig som har rammet oss? Skal vi tro de som vanligvis hevder å vite, så er det ingen som lenger vet. Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert. Det er godt vi har utdannet mange nok økonomer til at alle nyhetssendingene kan presentere oss for slike dypsindige analyser. Man må i alle fall kunne si at det har skjedd et betydelig kvalitetsløft. Det er tross alt ikke lenge siden tenkesmia Heritage Foundation hyllet det islandske finanssystemet for å være "svært moderne" og "konkurransedyktig deregulert," og et forbilde for de andre nordiske landene. Eller at den innflytelsesrike stiftelsen World Economic Forum kåret Island til verdens 23. mest konkurransedyktige økonomi. Det var i fjor. Nå går som kjent de islandske banksjefene og politikerne med livvakter, og i det engang så fredelige Reykjaviks gater slåss demonstranter med politiet.

Shop till you drop!

Hva er det så økonomene sier? Vi kan lese mye om ”ras,” ”blodbad,” ”storm” og ”jordskjelv” om dagen. Undertegnede vil ikke påberope seg å kjenne markedets finurligheter bedre enn de som er behørig utdannet til å stikke tempen der den skal stikkes, og vil verken uttale seg om diagnostikk og sykdomsbilde. Det må likevel være tillatt å stille noen enkle spørsmål, som for eksempel: Er finanskrisen virkelig like uforklarlig som en naturkatastrofe? Eller er den et helt nødvendig resultat av de siste tiårenes dereguleringer? Og er det virkelig sånn som finansminister Kristin Halvorsen vil ha oss til å tro, at svaret ligger i å shoppe som om ingenting skulle skjedd, og ellers bare være påpasselig med å huske å skifte bank like ofte som vi skifter undertøy? I alle fall ser det ut til at finansministerens bruk av regjeringsmakten begrenser seg til å gjennom mediene oppfordre hver og en av oss til å passe på at kundevilkårene i banken ”vår” til enhver tid er konkurransedyktige. Slik får vi enda en bekreftelse på den regelen Bent Sofus Tranøy har formulert for markedskapitalismen: Den perfekte forbrukeren er dømt til å leve et miserabelt liv, på evig jakt i hver ledig time av livet etter de beste vilkårene, travelt opptatt med å sjekke priser, regne, klage og ta ut søksmål. Enda godt vi har ei rødgrønn regjering som har tatt på seg rollen som utvidet Forbrukerombud.

Markedets synlige knyttneve

Er det noe denne krisen har tydeliggjort, så er det at politikk ikke lenger er hva det en gang var. Når et parti som kaller seg Sosialistisk Venstreparti erstatter kollektiv kamp med individuell konsumentrådgivning, og de som står til venstre for dem ikke klarer annet enn å bifalle Fremskrittspartiet i ropet om litt mer penger, så kan ting også tyde på at kapitalismen er her for å bli. I alle fall en stund til. Problemet med det er selvsagt at kapitalismen sårt kunne trenge litt av sin egen medisin: Konkurranse. For en kapitalisme uten utfordrere er ikke bare en fare for planeten og majoriteten av dens innbyggere, men den er også stadig mer diktatorisk i sitt krav om stadig mer – selv om medisinen med all sannsynlighet er det stikk motsatte.

Martin Wolf, en kjent kommentator i Financial Times, skrev nylig at finansindustrien har et særegent talent for å ”privatisere gevinstene og sosialisere tapene,” for deretter å reagere med selvrettferdig sinne når politikerne ikke kommer dem til unnsetning for å løse problemene de selv har skapt. Dette er det for så vidt ingenting nytt ved; sådan er kapitalismen, kunne man si, og mot den nytter det lite med moralsk forargelse. Farligere enn selvgodheten, er imidlertid den selvfølgeligheten den ene krisepakken etter den andre blir vedtatt med. Sier banken hopp, Kristin, hopp!, ja, så hopper Kristin. Og det samme gjør resten av verdens politikere. Faktisk kan man si at finansfolket mer og mer minner om militære ledere, og at markedets lover er blitt som krigens. I krig settes som kjent demokratiet midlertidig ut av funksjon, så man kan møte farene som truer gjennom effektive kommandostrukturer, og stå samlet utad ved å legge lokk på alle indre motsetninger. Det er i alle fall påfallende at uansett hva som har måttet være de valgte politikeres mandat i de ulike land, så har alle måttet legge seg flate for børsenes og bankenes imperativ: Gjør noe, gjør det NÅ, før bjella på Wall Street ringer neste gang!

Så langt har vi hivd hundrevis av milliarder ned i det samme svarte hullet som tok med seg folks pensjoner og sparepenger, for å unngå at enda flere milliarder skulle skylles ned. Hva blir det neste de ber om/beordrer oss til? Og skal vi finne oss i å fortsette å adlyde lover vi ikke selv har vært med på å vedta? Eller skal vi begynne å tenke på å ta tilbake kontrollen over våre egne liv, våre egne samfunn, våre egne arbeidsplasser? Kanskje kan deres krise være vår mulighet?