Libya: Revolusjonskontroll

Vesten, Norge inkludert, har den siste tiden satt i gang en militær intervensjon i Libya. De aller fleste har kanskje fått med seg at Libya er et av de mange stedene i Midtøsten som har sett store sosiale opprør. Blant de mest prominente finner vi Tunisia og Egypt, som begge har tvunget ut tyrannene og nå prøver å sikre en eller annen form for parlamentarisk demokrati.

---

Libya: Revolusjonskontroll

Vesten, Norge inkludert, har den siste tiden satt i gang en militær intervensjon i Libya. De aller fleste har kanskje fått med seg at Libya er et av de mange stedene i Midtøsten som har sett store sosiale opprør. Blant de mest prominente finner vi Tunisia og Egypt, som begge har tvunget ut tyrannene og nå prøver å sikre en eller annen form for parlamentarisk demokrati.

Brutal represjon

Mange er døde av statlig represjonsvold i begge disse landene, men i Libya har represjonen vært spesielt brutal. Despoten Gadaffi og regimet hans har skutt med skarpt mot fredelige demonstranter, og til og med gått så langt som å bombe egen befolkning. Dette har ført til at opprørerne har sett seg nødt til å plukke opp våpen selv, og vi har sett opprørere ta en by etter en annen.

Innenfor disse byene, spesielt i Benghazi, har man sett folket selv organisere seg etter noe man nesten kan kalle frihetlige prinsipper. Folk jobber uten lønn; mat og andre nødvendigheter blir distribuert etter behov, og arbeidsgrupper tar seg av de forskjellige gjøremålene som trengs for å holde byen gående.

Men så har militæret omgruppert og satt i gang en storoffensiv igjen. Tanks og infanteri har tatt tilbake mange av byene langs kysten. Det store antallet sivile døde, og en mulig seier for despotregimet i sikte, har ført til at støtten for militær inngripen har vokst, selv blant venstresiden i vesten.

Ikke gode hensikter

At USA og NATO har hederlige tanker når det gjelder denne intervensjonen, tror jeg de færreste lurer seg selv til å tro. Ingen av stormaktene hadde noe særlig problemer med styret til Gadaffi før det så ut som om han måtte gå. På overflaten var det litt kritikk, men også handel og samtaler. Du finner mange bilder av glisende statsledere med Gadaffi etter bare et kort søk på nettet. Libya er et oljeland, og godvilje her, samt muligheten til å påvirke hvem det nå enn blir som fyller maktvakuumet etter Gadaffi, kan være av stor strategisk og økonomisk verdi. Ikke bare i Libya, men i hele den ustabile regionen.

At den militære aksjonen skulle være begrenset til et par uker med noen jagerfly før Gadaffi ble avsatt, begynner også å vise seg å ha vært litt vel optimistisk. NATO overskrider stadig sine egne rammer for intervensjonen. Nå nylig med et direkte angrep mot Gadaffi som drepte en av hans sønner og tre av hans barnebarn.

Fra sosial til etnisk konflikt

Men kan resultatet bli akseptabelt selv om de som står bak intervensjonen garantert har dårlige hensikter? Situasjonen til opprørerne så jo tross alt ikke bra ut. Er det bare jeg som kynisk holder meg til prinsippene mine når det gjelder krig og militarisme?

Det er mange farer ved denne intervensjonen. Libya er et stammesamfunn, og i respons til den vestlige bombingen har Gadaffi-regimet begynt å dele ut våpen til de mest lojale stammene. Dette ville ikke akkurat vært noe sjakktrekk i en sosial revolusjon hvor 90% ønsker demokratisk reform og grunnleggende rettigheter, så hvorfor gjør han det?

Frankrike, USA og resten er mislikt i Libya av veldig gode grunner. Denne innblandingen, som sant nok har støtte blant en god del opprørere, fører også med seg indignasjon og frykt for enda et korrupt marionetteregime i Midtøsten. Jeg tror de fleste vil måtte si seg enig i at dette er en relativt velbegrunnet bekymring. Denne konflikten har blitt forandret fra en sosialkonflikt til en etnisk konflikt. Beskyldninger om at man støtter imperialister versus despoter blir slengt på kryss og tvers sammen med kulene.

Revolusjonen stjålet

I mellomtiden har også opprørerne fått ny finansminister, militærkommandant og mediaoverhode. Alle tre har tilbrakt lang tid i Washington eller Virginia i USA. Ali Tarhouni, finansminister i Libyas nye nasjonale råd og universitetslærer i Washington, sa til Guardian: "You need a political body that defines what this revolution is about.” Opprørerne er allerede i ferd med å miste sin egen revolusjon. Med vår regjerings hjelp.

Uvisshet stilner venstresiden

Stater som Storbritannia, Frankrike og USA har kunnet komme langt med skråsikre uttalelser om slakten de nå heltemodig forhindrer. En grunn til at venstresiden ikke har altfor mange bein å stå på, er at man ikke kan komme med like svulstige deklarasjoner på hva som ville skjedd uten en militær intervensjon.

Ville Gadaffi tatt over byene og begynne grusomme hevntokt på dissidenter? Kanskje.

Ville militæret blitt utslitt og demoralisert av urban geriljakrig? Muligens.

Ville byene vist seg å være gode steder for militært personell å desertere? Det kan hende.

Man har ingen garantier bortsett fra at Gadaffi ikke ville blitt noe bedre likt, at Gadaffi er like avhengig av arbeidskraft og støtte nok til å kunne utnytte den som alle andre statsoverhoder, og at skjebnen til libyere ville vært i deres egne hender. Ikke kontrollert utenfra.